Robert Hercz – Regjeringen vil kutte all støtte til skoleturer til Auschwitz

I dag har jeg besøk av Robert Hercz, og i dagens samtale snakker vi om hva det gjør med norsk ungdom å stå i Auschwitz og høre om hva som skjedde der.

Robert er sønn av Imre Hercz, som ble deportert til Auschwitz som 15-åring i 1944. Der sa han farvel til moren sin på rampen og så henne aldri igjen. I dag reiser Robert som frivillig for Aktive Fredsreiser og møter skoleklasser rett etter at de har gått gjennom leiren. Han ber de som er 15 år og tre måneder om å reise seg, og forteller dem at de nå er nøyaktig like gamle som faren hans var da han gikk av toget. Han viser dem at de har stått 70 meter fra brakke 21, der faren bodde. Det er denne typen opplevelse, mener Robert, som ingen lærebok og intet foredrag kan erstatte.

Det er også derfor han er bekymret. Regjeringen foreslår å fjerne den øremerkede støtten til skoleturene og heller gi pengene som frie midler til kommunene. Begrunnelsen er en Deloitte-vurdering som ikke fant "dokumentert effekt". Robert mener det er feil å legge ned en ordning før noen faktisk har undersøkt om den virker. Han peker på at en halv million norske ungdommer har vært på slike reiser, og at nynazistiske miljøer aldri har fått fotfeste blant norsk ungdom slik de har i nabolandene. Han ber om at forskere får undersøke dette før det tas en beslutning som kan bli umulig å reversere.

Samtalen handler også om hvordan det er å være jødisk nordmann i dag. Robert er født i Tønsberg, vokste opp i speideren, og har alltid følt seg trygg i Norge. Etter 7. oktober har han for første gang tatt seg i å tenke tanken om hvem som ville lånt ham nøkkelen til hytta i 1942. Han forteller om venner han har kjent i 55 år som ikke sa noe da familien hans i Israel var under rakettangrep, og om kommentarer som gjorde vondt. Vi snakker om det jeg kaller en dobbel sorg: først massakren den 7. oktober, og deretter et norsk samfunn som snur seg bort.

Vi diskuterer også hvor grensen går mellom legitim kritikk av Israel og antisemittisme, hva det betyr når ledende politikere bruker et språk som gjør det vanskeligere å påpeke jødehat, og hvordan ord og musikk former holdninger lenge før noen handler på dem. Robert forteller hvordan faren ble avvist av Ungarn, USA, Canada og Australia, og til slutt kom til Norge som «minusflyktning» og såkalt «erstatningsjøde». Han forteller også hvordan Norge behandlet de få jødene som kom tilbake etter krigen. Til slutt ser vi på antisemittismens lange historie og på det foreslåtte Handelsforbudet mot Israelske bosettere, som Robert har varslet at han vil utfordre.

***

Robert Hercz er sønn av Imre Hercz, en ungarsk-norsk jøde som som 15-åring ble deportert til Auschwitz i mai 1944. Der ble store deler av familien drept – inkludert moren – før Imre selv overlevde og senere ble sendt videre til blant annet Dachau. Etter krigen kom han til Norge, ble lege, og var i mange år en aktiv stemme i debatten om antisemittisme og menneskeverd.

Robert selv har vokst opp med denne historien tett på, og han har valgt å bære den videre. Han er engasjert i det jødiske fellesskapet i Norge, blant annet som president i B’nai B’rith Norgeslosjen og i arbeidet med Antisemittismefondet. Og et viktig – og personlig – del av det han gjør, er at han ofte reiser ned til Auschwitz. Der møter han norske skoleungdommer på minnebesøk, og snakker med dem om hva stedet faktisk betyr, om familiens historie, og om hvorfor det fortsatt er viktig å huske.

Kapitler:

00:00 Hvem er Robert Hercz?

02:50 «Dere er like gamle som pappa var»

06:50 Holocaust-fornektelse og «jævla sionist»

11:30 Etter 7. oktober: Stillheten fra venner

18:20 Karpe, brakke 21 og grensen for Israel-kritikk

24:35 Skoleturene som «vaksine», og kuttet i statsbudsjettet

37:30 Imre Hercz’ vei til Norge: «Erstatningsjøde»

42:10 Antisemittismens historie, og hvorfor ordskiftet betyr alt

53:15 Gaza, Israel og handelsforbudet

1:05:20 Appell til politikerne: Bli med til Auschwitz